min lille rare verden

Takk for mange tilbakemeldinger.
I stede for å svare hver enkelt så svarer jeg her jeg
Noe slags svar i hvertfall

Det å hjelpe en som står en nær som sliter med dette er ikke lett.
I grunn eneste en kan gjøre er å vise at en er der for vedkommede.
Men det er ikke lett å skjønne hvorfor personen gjør det en gjør, å er ikke alltid det blir så godt motatt når en spørr om hvorfor han/hun har kuttet seg der å da.
Mange bare smiler å svarer med, “nei det bare ble sånn, jeg bare måtte”, for å så begynne å snakke om noe helt annet.
Desverre er det noe en bare må godta…..
En sitter jo fortsatt der å lurer, men en kommer ingen vei med å fortsette å pushe på for å få et svar.
Alle reagerer forskjellig, det tok mange år før de klarte å få meg til å snakke, å det tok enda lenger tid enn det før jeg klarte å godta at jeg selv hadde et problem å var villig til å snakke åpent om det å ikke brydde meg om at folk så det.
Mange av de som faktisk sliter med det ser det som en skam, mange for at de ikke vet selv hvorfor, å hvor lett er det å svare når andre spørr da?

Utrolig bra gjort av deg Line M. å være med din datter på behandlingen/kurset.
Det er ikke mange foreldre som faktisk hadde gjort det.
Det viser at det er en mor som bryr seg, å det betyr utrolig mye.
For min del hadde det i hvertfall det.
Nå skal ikke jeg si jeg ikke har en mor som bryr seg for det har jeg virkelig, å hun gjør en ting riktig, hun pusher ikke på.
Hun spørr om hvordan terapien og opplegget går å om det er noe jeg vil si så lar hun meg eller lar temaet ligge om jeg begynner å snakke om noe annet.
Flere terapitimer så vil nok din datter være mere klar for et slikt opplegg, nå vet ikke jeg å lenge det har pågått.
Husker da jeg kom inn på noe som het dagposten.
Var overhodet ikke klar for det, skjønte ikke noe av det som skjedde der eller hva poenget med dette var.
Men hadde jeg kommet inn der nå igjen ville jeg nok skjønt beddre av opplegget der.

Jeg har en alkoholiker med sterke psykiske problemer i enden av gangen.
Når han er hjemme så står som regel døren hans oppe å musikk på fullt, eller han står i gangen å synger.
Han ser skummel ut for den som ikke kjenner han.
Men han er jo så harmløs og utrolig go gutt egentlig.
Inn å ut av forskjellige plasser som prøver å hjelpe han.
Satte meg ned med han her rett før helgen for første gang, skjønte han trengte noen å snakke med for han kom stadig å spurte om å låne ting eller om den å den var hjemme osv osv.
Han sa ikke stort i begynnelsen, men etterhvert så kom mye på løpende bånd.
Han sa mot slutten at han ville ha hjelp, men ingen hadde det han trengte….
Jeg spurte om ” hva tror du ville hjulpet deg? Hva kunne vært bra for deg?”.
Han satt lenge å tenkte, men noe svar hadde han ikke for han viste ikke.
To dager etter så var han borte igjen så regner med han har lagt seg inn igjen, håper han klarer seg…

Men i grunn det morsomme med det hele var at dagen etter dette så sitter jeg hos psykologen min å dikuterer behandling og DBT.
Vi har noe som heter dagboksark der vi skriver opp tall fra 1-5 om hvor mye vi har hatt lyst å selvskade, drikke, selvmordstanker osv i løpet av den siste uka.
Vi har der to felt som er blanke som vi kan fylle ut selv med hva vi vil forbedre, som f.eks. spising.
Da psykologen min kikker på meg å spørr så fint: ” hva ville du jobba med som kunne hjulpet deg for å få en beddre hverdag? hva kunne vært bra for deg som vi kunne fylt ut her?”
Jeg satt en liten stund å kikka ut i lufte å gikk vel så å si i latterkrampe…

Hvor lett er det ikke å si til andre, men hva da når en får spørsmålet selv?
Jeg må vel ærlig innrømme å si jeg har null svar, jeg aner ikke hva som kunne hjulpet meg.
Å hjelpe andre er så mye lettere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitti lenge å lurt på om jeg i det hele tatt skal skrive noe om det.
Men det er noe som opptar både meg å mange andre der ute, men som finnes så utrolig lite informasjon om.
Joda noe info finnes det jo, men hvor mange som faktisk sliter med det står fram å sier noe om det selv.
Nå skal ikke jeg komme her å si jeg er den første å eneste, Men jeg vil i hvertfall prøve å få noen til å få et annet syn på det…

Ja jeg er en av dem med problemer innen selvskading, å er langt i fra redd for å si det.
Det er en sykdom.
Hoved grunnen er at det er mye lettere å få smerten fysisk, enn det er å få den psykisk.
Det letter en på en måte.
En får følelsen av å ha tatt av seg 10 kilo.
Men det vil ikke si at det er greit eller bra å gjøre det uansett hvordan en forklarer det.

En kan sammenligne det med å røyke.
Det utrolig godt å ta en røyk der å da men det kan føre til en raskere død.

Sommerene er vel værst.
Det er varmt å en skulle helst gått i t-skjorte eller singlett, men sårene på armene sier noe annet å en dekker seg til.
Mange syns det er flaut å vise at de har dette probleme, å det er fullt forståelig.
Husker selv første gang jeg tørte å vise meg på byen i bare singlett, alle de rare blikkene fra de voksne, å at de aldri kunne klare å slutte å stirre.
Noen sto der til å med å hvisket til hverandre.
En får ikke bedre selvtillit av det, en har i grunn bare lyst å springe å gjemme seg igjen.
Å behandlingene de har hatt for dette er i grunn dårlige å lite.

Men nå har det da startet opp noe helt nytt, men for jenter.
Noe som så fint heter DBT- Dialektisk Atferdsterapi. (husker desverre ikke hva den engelske betegnelsen er)
Der det da er en sammling jenter med samme problemer som møtes en gang i uken sammen med 2 terapauter.
Utover det er det møte med sin psykolog 1 gang i uken å en har tilgang til telefonkonsultasjon når en har behov.

Det vil si at om en skulle føle at en står midt oppi noe som en ikke takkler, eller en vet at dette vil føre til selvskading så kan en prøve å forebygge dette med å ta en telefon til psykologen sin der han da vil hjelpe det beste han kan over telefon.
Nå har ikke jeg klart å plukke opp den telefonen enda så om det faktisk fungerer kan jeg ikke svare på.
Men utover det så lærer vi mange forskjellige ferdigheter i disse timene, vi har til å med hjemmelekser.
Disse ferdighetene kan kunne brukes i forskjellige situasjoner og uansett hvem det gjelder så er det noe vi faktisk bruker i det daglige liv uten å tenke noe over det.
Eneste er at vi som da lærer dette på nytt blir oppmerksome på det og kan bruke det til å forhåpentligvis få slutt på et problem vi har.

Men før jeg i det hele tatt legger noe mer ut om dette, er det egentlig noen som har interesse av å lese noe om det her?
Om en vil vite om behandlingen og hvorfor?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tja hva skal man si tro..
Satt i grunn å leste en debatt på sol.no : http://debatt.sol.no/content/gutter-og-strippeklubber

Uansett hvordan en vrir å vender på det så er vi vel alle like uansett kjønn?
Noen menn å kvinner har null problem å være utro uavhengig om en går på strippeklubb eller en klubb generelt, å ser på dansere eller lett kledde menn.
Andre kan klare seg med synet.

Sånn som det er i dag så er det vel ikke mye forskjellen der på hverken kvinner eller menn.
Noen har vett til å si nei andre ikke.
Kommer vel ikke noe vei med å legge skylden på bare ett av kjønna.
Å at mannfolka tenker med pikken, så er det jaggu meg mange kvinnfolk som tenker med musa også.

Alle har et valg, hva man vil gjøre med det er jo opp til en selv.
Syns i grunn diskusjonen der inne var en smule latterlig og mye usakelig sånn egentlig.
Uansett hvordan en vrir å vender på det så er vel ingen av partene noe mere helligere enn det andre.

Mange som syns det er såååå kråslig med menn litt oppi åra som går på strippe show å sitter å nyter synet, men hva da med damene litt oppi åra som gjør det samme?
Går ikke det for det samme?
Å når jeg i grunn er inne på det så er det jo da mange som reagerer på eldre damer som er sammen med yngre menn?
Hva er i grunn forskjellen på det og en eldre mann å en ung jente?

Jaja er i grunn en merkelig verden en lever i sånn i bunn å grunn.
Å alle dissa forvridde å rare synspunktene, alltid morsomme å høre eller lese

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle klager på kulda..
Men om det er varmt å godt, så klager jo alle like herlig da også, blir ikke folk fornøyde sånn egentlig? “å det er såååå varmt, holder ikke ut denne varmen” eller “det er så kaldt, å herregud å jeg fryser nå må det bli varmere snart”.

Jeg for min del holder ikke ut å høre noe mer om å grusomt det er med minusgradene. Folkens! vi kunne hatt det mye værre!

Tenk på de som lever på gata, de har noen få klær å null mulighet til å inn i varmen mange av dem… “det livet har dem valgt selv” tenker mange.
Men nei er ikke alle av dem som har valgt det livet. Mange av dem har heller ikke familie å reise til overhode. Mange av dem prøver også å gjør noe med det men er ikke alltid like lett det heller…

Men her sitter da vi andre å klager over kulda som har varme stuer å masse klær vi kan pakke oss inn med når vi skal ut.
Ikke det at det er mange som kler seg etter været heller, men da har en heller ingenting å klage over.. Går ikke en dag uten å høre en klage på kulda, “kunne vært mye værre” er svaret fra min side, og det er jo også sannheten..
Sto å la ut om dette senest i helga, da ble jeg bare ledd av? Er det ikke sannheten da eller er jeg helt på jorde?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter da her med kaffe koppen å røyken å kikker litt rundt å vurdert ei lita beite om  jeg skal lage meg en blogg som alle andre har gjort…
Men er da en tenker.. Hva skal jeg egentlig skrive om der egentlig?
Men så tar nyskjerrigheten overhånd og vil finne ut hvordan dette er så her er jeg da.

Kanskje si litt om meg selv i å med jeg er ny her…

Heter da Kate å bor på Notodden, å er 22 år.
Bor her alene med hunden min Bamse som da er 2 år gammel og full av liv!
Er en del ute å leker i snøen, men de gangene som vi bare er ute for å lufte så stikker han av å tar en runde i nabolaget, helst når det er seint på kvelden å mamma vil legge seg eller har dårlig tid.
Har en stor interesse for tegning, så tegner en del eller sitter en del i photoshopp å leiker meg, litt asosialt kanskje men.
Alikevel så er jeg mye ute med venner å koser meg, finner som regel på en del sprell når vi er i gang
Sier som oftest meningene mine ganske rett ut å noen ganger skulle vel en tenkt seg om før en snakker kanskje.. Men er sånn det blir noen ganger, ikke alltid en skal ta alt så seriøst.
Livet er til for å leves, er bare så synd så alt for mange tar det så alt for seriøst.
I og med at jeg da er glad i tegning så har jeg da gått til anskaffelse av tattoverings utstyr, så går en del tid til å styre med det, har så vidt begynt å tattovere meg selv å bare fyllt opp et par tattoveringer for noen andre her, greit med noe øvelse å en stø hånd når en driver med dette, men er morro å få prøvd seg.

Tja det kommer vel en del mere etterhvert, men er i hvertfall litt om meg da.
Måtte jo prøve det greine her så får en vel se etterhvert hva som skjer, kommer vel til å komme mye rart her utover kjenner jeg meg selv rett, å glad i å skrive, men om det kommer ut så  mye vetugt det var vel en annen sak vil jeg tro.
Kunne vel sitti her i flere timer å skrevet jeg nå men hadde vel ikke blitt så mye greie på det da, så får vel gjøre det jeg skulle gjort for flere timer siden, dra meg inn i dusjen å få gjort noe her hjemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende